Årets ferietur brakte oss blant annet til Alaska. Jeg vil her gi noen inntrykk fra en tur til Hatcher Pass, rundt 2,5 timers biltur nordover fra Anchorage. Passet ligger i en nasjonalpark,  ca 1000 meter over havet, og er et mye besøkt turområde med en rik fjellflora. Man kan kjøre opp på en ganske god grusvei, og trenger ikke gå langt fra veien før man finner mange fine fjellplanter. Vi stoppet på parkeringsplassen ved Summit Lake. Jeg forlot bilen og gikk bare over den nærmeste bakketoppen. Der kom jeg til ei bratt li som var full av Cassiope stelleriana.  Det var helt kvitt av blomster nedover lia. I samme lia fantes også  Primula cuneifolia, Anemone narcissiflora, en annen Anemone som jeg tror var A. drummondi, og store tuer med Diapensia lapponica, fjellpryd, som hadde mye større blomster enn de jeg finner her i Nord-Norge. Videre fant jeg noen svært låge, rødblomstrende Rhodiola, sannsynligvis R. Rosea, rosenrot. Jeg leste etterpå i en flora at denne svært lågvokste typen kanskje bør regnes som en egen underart.

​

Blant plantene i danne lia vil jeg til slutt nevne Pedicularis capitata, en ganske storblomstret art med gule blomster, som jeg fant både her og ellers i fjellet rundt omkring. Jeg gikk mer og mindre på kne rundt i bakken og tok masse bilder.

 

Etterpå tok vi med oss lunsjen vår og gikk over på den andre sida av veien og ned mot Summit Lake. Her var det en ganske bratt og steinete bakke under noen berghammere. Bakken strakte seg ned mot bekken som renner ut fra sjøen og nedover i dalen. Oppe på toppen av bakken,, i skrinn grusjord, stod Campanula lasiocarpa i blomst. Denne klokka er låg, bare 6-7 cm, og hver plante hadde én blomst som vendte åpningen oppover,, ikke nikkende klokker slik man oftest ser på Campanula.

 

I bakken nedafor bergene fant jeg et helt annet plantesamfunn, med andre planter enn i den første lia. Det virket som om det var litt fuktigere her. Det første jeg fikk øye på var et par sorter gulblomstrede Saxifraga som stod i full blomst. Det ene var S. tricuspidata, den andre har jeg ikke klart å bestemme ennå..  Det blåste ganske mye i denne bakken, så det var ikke helt lett å få tatt gode bilder av plantene. Mellom steinene her grodde det masse Sanguisorba stipulata og Spiraea beauverdiana. Siden det var så pass værhardt, var ingen av plantene noe særlig over 20 cm høge. Spredt i bakken fantes også Rubus arcticus, åkerbær. Plantene syntes å være mer kompakte og blomstene større enn de jeg har sett i Skandinavia.

​

Elles fant jeg og  Vaccinium vitis-idaea, tyttebær, Potentilla hyparctica nana, og  helt nederst mot bekken en Claytonia sarmentosa.

Etterpå satt vi ved vannkanten og spist lunsj mens vi så på turister sørfra som hadde det moro med å klatre i ura og skli på snøbreene oppe i fjellsida, og på noen som prøvde seg med hangglider. Nå begynte det å skye til og vi hørte torden i det fjerne, så vi fant ut at det kanskje var best å tenke på tilbaketuren. Men de første 2-3 kilometrene fikk de andre kjøre bil mens jeg gikk oppe i fjellsidene på begge sider av veien og tok enda flere plantebilder. Det jeg fant var Petasites frigidus, Pedicularis langsdorfii, mye mer Anemone narcissiflora, en ganske storblomstret fiol: Viola langsdorfii. Videre Ranunculus occidentalis som dekket store områder av fuktig mark, Dryas octopetala, reinrose, i tørrere bakker sammen med Louiseleurla procumbens, greplyng . Bladene til nyseroten Veratrum viride virket veldig imponerende i den ellers låge fjellfloraen. Nyseroten var ikke kommet i blomst ennå. Det var også mye av Salix reticulata, rynkevier, og Geranium erianthum å se. Pedicularis

​

På turen oppover, like etter at vi hadde tatt av fra hovedveien, hadde jeg lagt merke til noen orkideer i veikanten. Jeg speida ivrig etter dem på tilbaketuren og greide å finne dem igjen. Det viste seg å være Platanthera dilatata med kvite blomster, og P. hyperborea med grønngule blomster. De stod i meget våt mose. I samme område fantes også Swertia perennis og da jeg løfta blikket litt var jeg så heldig å gå øye på en Fritillaria camchatcensis som stod i full blomst. Det gjorde dagen fullkommen.

​

Etter at vi var kommet ned i dalen igjen, måtte jeg be sjåføren stoppe fordi jeg så noe rødt i krattet langs veikanten. Det viste seg å være en Aquilegia formosa på halvannen meter. Langs veien stod det også massevis av Epilobium latifolium, breibladgeitrams.