Det kan sies mye både positivt og negativt om Internett. For meg har det å ha egen hjemmeside ført til mange gode kontakter rundt om i verden. Det aller beste så langt er at vi for to år siden fikk invitasjon fra hagevenner i Colorado om å komme på besøk til dem og oppleve den utrolig rike fjellfloraen i området. En slik invitasjon er jo helt umulig å avslå. Her var det bare å starte planleggingen og sparingen med en gang. Og sommeren 2000 var vi altså klare til å dra. Via hagevenner både i Montreal og British Columbia, kom vi den 11. juli med fly fra Vancouver til Denver, Colorado, og ble henta av våre venner Jane og Klaus Hendrix. Det var alt blitt sent på ettermiddagen, vi fikk med oss solnedgangen mens vi kjørte over slettelandet mot fjellene. Snart ble det mørkt, men selv om vi ikke kunne se mye merket vi at veien steg ganske bratt opp etter som vi kom lenger og lenger inn i fjellene.
​
Etter mange svinger og bratte bakker kom vi fram til et koselig hus i furuskogen. I lyset fra utelampa kunne vi se at det var mye blomster i hagen, men det var også det meste vi fikk sett den kvelden. Neste morgen opprant med klar himmel og strålende sol over furutopper og fjelltopper. Her var en fantastisk utsikt, selv for en nordlending som er vant til fjell. Våre venner bor oppe i åsene ovenfor Breckenridge, en småby som i likhet med andre mer kjente byer i området, som Aspen og Vail, baserer seg mest på vinterturister.
Nå er vi altså i 3000 meters høyde, og at lufta er tynn kan godt merkes, særlig de første dagene. Man må bare ta det med ro for ikke å bli altfor andpusten og suset i hodet. Likevel er vi midt inne i en furuskog med høye, forholdsvis tynne trær. Logpole pine blir de kalt fordi indianerne brukte dem til teltstenger i tipiene sine. Etter å ha slappet helt av første dagen, blir neste formiddag brukt til en rusletur i området bak huset for å akklimatisere oss og venne oss til høyden. Man trenger ikke gå langt for å finne nye og for oss ukjente planter. Det første jeg legger merke til er de gule og røde indian paintbrush, Castilleja sulphura og Castilleja rhexifoila., som lyser opp overalt i åpnere glenner i skogen. Det samme gjelder vill lupin, Lupinus argentus. Det er også mye gult av forskjellige Haplopappus og Arnica ofte ikke så lett å identifisere og skille fra hverandre. Jeg mener at dette må være Haplopappus lyallii. Ellers virker skogbunnen tørr og med mye åpen grusjord innimellom.
​
Litt lenger framme kommer vi til et myrdrag og en liten bekk. Her er det frodig med buskmure, Potentilla fruticans, hjelm, Aconitum columbianum, Caltha leptocephala, forskjellige marihand og Pedicularis, østersurt, Mertensia ciliata, og mye annet. Flere av disse plantene skulle vi komme til å se igjen mange ganger på turene våre. Lenger opp i bakkene lyser det opp med bakkestjerner, Erigeron, og vi kommer over et prakteksemplar av nyserot, Veratrum californicum var californicum, godt over en meter høg. Her er et nærbilde av blomsterstanden.
​
Etter et par dager til mener vertskapet vårt at vi er klare for en skikkelig fjelltur. Valget faller på Hussier Pass, en times biltur borte. Vi kjører opp til passet og tar en av stiene som fører opp over fjellsidene på begge sider av parkeringsplassen. Ikke mange metrene ovenfor veien kommer vi over en bestand av Pedicularis parryi. Stien snor seg opp mellom krongelete fjellgraner og vierkratt. En fin Arnica sp.. står like ved stien. Vi prøver å bestemme den nøyaktig, men det er vanskelig - det kan være Arnica rydbergii. Litt lenger fram finner vi en flott Erigeron som heller ikke lar seg bestemme sånn uten videre. Ellers er åpningene i vierkrattet dominert av Castilleja som det vokser rikelig av over alt. Vi finner Castilleja rhexifolia, C. occidentalis og C. puberula Dessuten er det mye Penstemon, vi er jo i Penstemonens hjemland. Penstemon hallii og P. whippleanus er de sortene som er vi finner mest av.
​
Etter hvert som vi går videre oppover må granene gi opp.. vierkrattet også litt senere. I øverkant av vierbeltet finner vi noen flotte eksemlarer av Pachelia sericea. Så er vi ute av krattet, og over oss strekker ei grashei seg langt oppover. Her lyser det i gult av utallige korgplanter. Det er de samme slektene som vi har sett tidligere og som vi skulle komme til å se på alle turene: Haplopappus, Arnica og Hymenoxys. Jeg lar Haplopappus acaulis representere dem alle her. På andre steder er det tett av humleblomen, Geum rossii.
​
En annen korgplantefamilie som det finnes mye av er Erigeron, forskjellige sorter, med kvite, lilla eller nesten blå blomster. Erigeron caespitosum er en jeg har prøvd å dyrke i hagen heime. Der ble den litt lang og skrantete, men her oppe i høgfjeller er den flott å se på, tett, lågvokst og kompakt. Det samme gjelder Erigeron pinnatisectus.
​
Jeg har nå nevnt de slektene som dominerer fjellet her. Men innimellom finnes det mange godbiter som man må kikke nøyere etter for å finne. Vårt vertskap er godt kjent i området. Klaus har med seg en tynn stav av aluminium som han setter igjen der han har funnet noe spennende. Så er det bare for oss å komme etter og se hva han har funnet. Slik kommer vi over Gentiana prostrata, Campanula uniflora, høyfjellsklokke som den heter på norsk, forskjellige Draba, Anemone narcissiflora, Campanula parryi, Ipomopsis globularia, Eriogonum caespitosum, og en som jeg har sett fram til å finne: Eritrichium nanum. Dessverre er vi for sent ute til å se den virkelige blomstringen. Bare noen få blomster er igjen ennå på denne låge, tuedannende forglemmegeien.
​
Vi finner også et par riktige sjeldenheter. Det ene er en fjærekoll, egentlig dumt å si det om en plante så høgt til fjells, men det er nå det disse plantene heter på norsk. Den vi finner her er Armeria scabra ssp sibirica. Den andre panten heter Chionophila jamesii. Chionophila betyr snøelsker. Denne planten er så sjelden at våre venner har lovet å rapportere alle funnsteder inn til delstatsmyndighetene. Lengst oppe mot toppen, der det er lite grønt og mest stein, finner vi også Areanria obtusiloba, Claytonia megarhiza og Phlox condensata.
​
Det begynner å trekke opp til tordenvær, og det er ikke tilrådelig å oppholde seg på toppen, så vi trekker litt ned i lia der vi nyter medbrakt lunsj ved en gammel gullgravergrop. Vi får så vidt maten i oss før uværet er over oss. Det lyner og tordner, hagler og regner, og vi er søkkvåte før vi endelig er tilbake til bilen. Været skifter fort her i høgfjellet.
​
Etter å ha tørket fjellskoene et par dager er vi klare til å ta fatt på neste tur. Denne dagen legger vi i vei fra huset der vi bor og opp mot en av fjelltoppene som omkranser dalen. Det er så mange av dem at de har fått nummer, og dette er Peak 7. Vi vandrer lenge gjennom tett granskog før vi kommer ut i mer åpent lende. I granskogen er det ikke så mange planter å se, men vi finner Geranium richardsonii.
Straks vi er ute av skogen hilser blomstene oss velkommen igjen. De første er Eriogonum ovalifolium og Pedicularis racemosa. Etter en stund kommer vi opp i en rasmark, og her venter det er hyggelig overraskelse på oss: Store, flotte akeleier , Aquilegia caerulea, står og lyser opp i ura. Dette er staten Colorados blomst og den er totalfredet. Hvem skulle vente å finne en slik blomsterprakt like opp mot 4000 meters høyde. Denne akeleien blir vanligvis 50-60 cm høg, men akkurat på dette stedet finnes det en dvergform som bare er 25-30 cm.
​
Vi klatrer videre oppover, forbi lier fulle av indian paintbrush, får et glimt av en flokk hjort, og kommer forbi en gullgraverhytte som står til nedfalls, og videre oppover. Like bortafor hytta finner vi et flott eksemplar av Circium coloradoense. På et fuktig område vokser det masse Pedicularis groenlandica og Sedum rosea. I samme området vokser også en fiol, Viola adunca bellidifolia, og Lewisia pygmaea, for øvrig den eneste Lewisia vi ser på hele turen. I bakken like oppafor myra står Solidago multiradiata og Polemonium viscosum.
​
Vi klatrer opp ei ur for å komme til toppen av skaret slik at vi kan få utsikt til andre sida av fjellet. I ura ser vi igjen kjenninger fra forrige tur, Claytonia megarhiza og Chionophila jamesii. I det vi når toppen er skodda der og vi får bare et glimt av dalen på andre sida. Og på tur ned når regnet oss igjen, og vi søker tilflukt i gullgraverbua til det verste er over.
​
Etter nye dager med skotørring er vi klare til å ta fatt på neste tur. Denne gangen er det Loveland pass som er målet. Dette er den høgste fjellovergangen med asfaltert vei i Nordamerika. Hovedveien er nå lagt i tunnel, men man kan ennå kjøre over toppen om sommeren. Fra parkeringsplassen stiger stien ganske bratt opp. Vi er så høgt nå at vi alt er godt over skoggrensa. Nede i gropene ligger snøen ennå. Dette er nok et populært område, for kilometeren opp mot den første toppen er stien godt opptråkket, og der er en del erosjon på sidene av den.
​
Her er det også et rikt utvalg av høgfjellsplanter å se. Straks vi har forlatt parkeringsplassen er bakkene helt gule av Sedum lanceolatum. Trifolium parryi lyser opp med sine rødlilla hoder. Og den enda lågere Trifolium nanum ligger som klistret ned mot steinene for å søke ly for vinden som kan være bitende her oppe. Malurt, Artemisia scopulorum våger å løfte hodene litt lenger opp over turkantene. Lenger framme står Hymenoxys grandiflora og vaier i vinden med sine utrolig store blomster. Amerikanerne kaller den for Old man of the mountains.
​
Etter at vi har passert over den første toppen kommer vi inn på et platå med grus og småstein. Platået er oversådd med alle slags tuedannende planter. Det er et kjempeflott syn. "Tenk om vi kunne få det til slik hjemme i hagen", sukker min guide og hagevenninne Jane. Her finner vi Erigeron pinnatisecthus, Saxifraga occidentalis, Cerastium arvense, en Arenaria og en gul Draba som forble uidentifisert, Sibbaldia procumbens og mange flere som er vanskelige å bestemme fordi blomstringen er over. Og i en litt lunere helling finner vi Gentiana prostrata, Saxifraga chrysantha, Saxifraga flagellaris og andre som etter hvert er blitt for gamle kjenninger å regne nå.
​
Vi finner oss ei storsteinet ur med flott utsikt i alle retninger… fjell etter fjell så langt øyet rekker. Her finner vi fram matpakkene. Mens vi sitter der og spiser får vi besøk av et murmeldyr som er nysgjerrig på hva slags nye naboer det har fått. Det er ikke redd av seg, holder oss med selskap hele tiden og får noen druer som takk for det. Sola stråler, og det er utrolig varmt til å være så høgt som vi er nå.
​
På nedoverturen legger vi veien forbi et nordvendt snøleie der vårblomstringen ennå er i gang. Det lyser kvitt i Caltha leptocephala og gult i Ranunculus adoneus. Her finner vi også de to eneste to primulaene vi kommer over på denne turen: Primula parryi og Primula angustifoila. Og lia bortenfor er helt rød av Castilleja rhexifolia. Flott syn! I dag rekker vi tilbake til bilen uten å bli våte.
​
Det nærmer seg slutten for vårt opphold i Colorado, men vi rekker enda en tur før vi forlater. Denne dagen har vertskapet vårt bestemt seg for å ta oss opp til nye høyder. Vi kjører opp til en oppdemt innsjø, Blue Lake. Enda før vi kommer oss ut av bilen får vi et flott syn. Ei stor, kvit fjellgeit passerer over parkeringsplassen like foran bilen, tar det helt rolig, stopper på berget like ovenfor slik at vi får god anledning til å betrakte den. Vi stormer ut av bilen og rekker å få festa den til videoteipen før den sakte tempo forsvinner oppover bergknausene.
​
Allerede i gruskanten ved siden av parkeringsplassen finner jeg en plante som heller ikke mitt vertskap kjenner til. Den har fint oppdelte blad og rosa blomsterhoder. Etter å ha sjekket et par floraer, finner vi ut at det er Chaenactis aplina. Amerikanerne kaller den "dusty maiden".
​
Fra sjøen snor stien seg opp gjennom ei bratt og steinete li med stupbratte forrevne fjelltopper over. På andre sida av sjøen er det bare stein, ikke et grønt strå å se, men på den sida vi går, er det kratt og planter i fuktige søkk mellom steinryggene. Jeg blir imponert over hvor flott buskmuren, Potentilla fruticans, står rett i steinura. Og også her finner vi Aquilegia caerulea. Dessuten står Zigadenus elegans over alt langs stien.
​
Det vi håper å finne i dag er søter, og vi er heldige, finner først en tett bestand av Gentiana prostrata. Den er ettårig. Det samme gjelder Gentiana tenella som vi finner litt lenger opp. Vi ser også mange planter av Gentiana calycosa, før vi endelig finner en som er kommet i blomst.
​
Etter hvert kommer vi opp i en dal der det ligger ruiner etter gullgraverhytter. Det renner en klar fjellbekk gjennom dalen, vannet er kaldt og forfriskende. Langs bekken finner vi igjen snøelskeren, flere av den. Er den kanskje ikke så sjelden som de har trodd?
​
Men vi vil videre. Det er enda en søte vi ikke har funnet. Nå bærer det bratt oppover, vi regelrett klatrer et stykke før vi kommer opp på til graskledt, lett skrånende bakke. Framme på kanten mot stupet står et prakteksmplar av en slags tistel, Circium scopulorum. Og et lite stykke lenger borte står den, Gentiana algida. Den er høstblomstrende og vi kan vel takke den tidlige våren de hadde i år for at den har rukket å komme i blomst nå. Nedi graset finner vi også flere høgfjellsklokker, Campanula uniflora, og Arenaria fendleri.
​
Vi spiser matpakkene våre her oppe, 4070 meter over havet i følge det navigasjonsinstrumentet vårt vertskap har med seg. Dette er det høgste punktet vi når på denne turen. Etterpå finner vi en annen vei ned… kommer ned gjennom noen frodige kløfter. Det er helt utrolig at det kan være en slik blomsterprakt så høgt oppe. Her finner vi mer Castilleja, og nå i fargenyanser som vi ikke har sett tidligere. Er det krysninger mon tro? Lenger ned finner vi hele kløfter fulle av Anemone narcissiflora og Trollius laxus.
​
Vel tilbake i bilen kjører vi et par kilometer før vi oppdager noe blått i veikanten, en alldeles fantastisk søte, Gentiana detonsa. Bare synd at den er ettårig og ikke så velegnet for hagen.
​
Vår botaniseringstur til Colorado er slutt. Vi har en dag igjen før vi sitter på flyet tilbake over Atlanteren, full av gode minner.