Allium narcissiflorum er etter min mening en av de aller flotteste av løkene. Blomstene er store sammenlignet med det man ellers ser hos Allium. Fargen kan variere en del innafor arten, fra ganske kvitrosa til dyp lillarosa. Planten blir 15 – 30 cm høg, alt etter hva slags jord den vokser på. Størst blir den på djup og lett fuktig jord, men den blir også fin i grusbedet mitt.

​

Allium narcissiflorum vokser vill på steder med kalkholdig grusjord i de sørvestlige Alpene. Den er endemisk for dette området. Det finnes en annen art, A. insubricum, som kommer fra omtrent samme område og som er så lik A. narcissiflorum at jeg ikke greier å se noen forskjell på dem. Seedlist Handbook har  disse to som forskjellige arter, mens Botanica sier at de er samme art og at navnene altså er synonymer. Jeg syns dette siste høres meget sannsynlig ut.

​

Planten kan formeres ved frø eller deling. Frøene må såes om høsten, de trenger kulde for å spire. De spirer heller ikke særlig godt, og man får sjelden opp mange planter. Dette kan være en av grunnene til at den ikke er vanlig å se i handelen. Jeg har aldri sett den til salgs i hagesentre, og bare en gang i et gartneri, som nå dessverre er nedlagt. Man må nok ty til glade amatører om man skal få tak i planten. Dersom man bestiller frø fra en av frøklubbene f eks STA, er det minst 80 % sjanse for at man får feil frø. Som oftest er det A. cyatophorum var farreri man får.. Ikke noe galt med den, men den kan på ingen måte måle seg med A. narcissiflorum, og det er ganske forunderlig at disse kan bli forvekslet med hverandre.

​

Allium narcissiflorum har i Hageselskapets store bok om løk og knoller fått navnet klokkeløk, som jeg syns beskriver planten godt.  Blomstene ligner jo ikke mye på narcisser, så man kan undres på hvorfor den fikk det botaniske navnet. I samme boka står det at den er hardfør i lavlandet til Nordland. Men jeg vet at den trives utmerket langt nordover i Troms. Det har aldri vært noe problem med overvintringen på den her hos meg.